Nordmann.

”Han kan arabisk, han snakker norsk, men han er brun, hei please han er hvit! Han feirer jul, det er høytid når det er eid! Men har er rik, kom igjen a han er fattig, hei han er hvit, nei se på han, han er svarting”

...

Disse ordene som er en del av Karpe-Diems sang "Identitet som dreper" ble rappet av en 12 år gammel jente med rosa kjole, rosa caps og hvite strømper på foreldresamling.

Denne jenta er meg.

Jeg er født og oppvokst i Norge med libanesisk bakgrunn. Da er jeg kanskje ikke så norsk lenger? Det vet jeg ikke, men det jeg vet er at jeg i en tidlig alder lette etter min identitet. Etter hvem jeg er, hva jeg står for, hvilken kultur og verdier som definerte meg og ikke minst hva som var mitt hjemland. For tro meg, når det første du ser når du stirrer på deg selv i speilet er tykke svarte bryn, når du og familien dypper pitabrød i hommous imens dere ser på "Nytt På Nytt" og når du bærer grønne og blå grønsaksposer som veier mer enn deg selv fra Grønland så begynner man å innse at man kanskje ikke er like ”norsk” som man trodde man var.

Når jeg, midt i min identitetskrise i en alder av 18 får en snap hvor det står ”din jævla utlending, du kommer aldri til å bli norsk” så får jeg nesten lyst til å gi opp jakten på hvem jeg er og stemple meg selv som en utleding jeg også. For det hadde vært så jævlig enkelt. Så jævlig enkelt å bare akseptere at jeg er en flekk i dette hvite landet. En flekk som ikke en gang Vanish kan fjerne.

De eneste gangene jeg blir stemplet som nordmann er dessverre ikke i Norge, men i Libanon. For du må ikke tro at det er noe lettere for meg der. Det morsomme er at jeg der er en hvit flekk. En hvit flekk. Du leste riktig. I Libanon er jeg en nordmann som er alt for ”open-minded”, en fri norsk jente som fester til sola går ned og som bruker minishorts ved siden av sin bestemor med hijab rundt hodet. En nordmann som hele tiden klager over Beiruts transportsystem og som ikke klarer å akseptere at strømmen ikke er tilstede 24/7. I Libanon kan jeg være en grunn til hvorfor mamma kan høre at dattera hennes har blitt ”for fri” eller rettere sagt ”for norsk”. For jeg er både svart og hvit, men bare på feil sted.

Den 12 år gamle jenta som alene sto på en scene og rappet ord som var større og mer betydningsfulle enn det hun trodde, har nå blitt 20 år og jakten på hva hun kan kalle for sitt hjemland har endelig blitt løst. Det har blitt løst selv om hun ikke har et spesifikt svar som kan gi deg et konkret bilde av hvor hun kommer fra og hvor hennes røtter er plantet.

Jeg er fortsatt en flekk i mange menneskers syn, men endelig ikke i mitt eget. I dag kan jeg stolt si at jeg er like mye norsk som jeg er libaneser. For den dag i dag tror jeg ikke på at det kun er de etnisk norske som er nordmenn. For det er ingen krav til hva det vil si å være norsk eller utlending og identitet dreper kun hvis du lar den drepe deg. I dag er jeg like mye nordmann som Ola selv med hjemmelagd shawarma til middag, tykke bryn og med en bestemor som sier at gris er haram. I dag er jeg like mye nordmann som Oda selv om jeg er muslim og selv om de fleste av min familie ikke bor i Norge. I dag er jeg like mye nordmann som Fredrik selv om jeg ikke eier en bunad og selv om jeg ikke vokste opp med Flåklypa.

I dag, har jeg endelig klart å snu om på det som var mitt største problem som tenåring til å bli det mest verdifulle ved meg selv. Jeg er den dag i dag en jente fra midtøsten som er stolt av sine farger og av sine verdier som er en blanding av både norsk og libanesisk. I dag er jeg en jente med et hjerte som banker for to nasjoner.


Gratulerer med frigjøringsdagen.

Liker

Kommentarer

.
.,
Utrolig godt skrevet👏🏽
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229

INSTAGRAM: @annarasmiaa

Instagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaa