JEG NEKTER.

Norsk jente. Arabisk bakgrunn. To kulturer. En verden. Muslim. Ung. Lik deg, men fortsatt annerledes.

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg vil skrike ut. Kanskje vil jeg skrike ut på vegne av meg selv eller mange andre unge mennesker. Eller kanskje vil jeg skrike ut for oss alle, samtidig. Kanskje vil jeg skrike ut for sår som fortsatt gror eller for samtaler som legger seg ved siden av meg hver kveld, før den dype søvnen.

Jeg vil skrike ut selvom kanskje mange av dere ikke helt vil skjønne hva jeg prøver å si. Jeg vil skrike ut selvom jeg ikke helt vet om jeg bør skrike ut om dette. Jeg vil skrike ut for mange unge norske med en muslimsk bakgrunn. Jeg vil skrike ut om kjærligheten og om hvordan den ikke er så enkel for mange. Hvordan så mange ikke tør å dele noe så fantastisk med familien sin kun på grunn av en ting; kulturforskjellen. En frykt for å introdusere en som stammer fra en annen kultur dekket av en løgn om at dette kan være enkelt.

Vi lever i en gryte uten filter, fylt med mennesker fra forskjellige kulturer og det er ikke lett å vite hvem man forelsker seg i eller hvem man ender opp med. Hvem man skal ta med hjem til familien og hvordan reaksjonen deres skal være. Du velger ikke veien til din egen kjærlighet, den bare kommer og istendenfor at dette skal være en spennende reise for mange der ute, blir det et stort problem hvor man må velge mellom de man elsker mest eller den man elsker mest.

For det kommer en dag hvor troen ikke er det viktigste lenger, selv for mammaen din med hijab rundt hodet. Det kommer en dag hvor felles etikk, moral, levemåte og troen på samme gud ikke betyr noe. For de snakker ikke samme språk og de spiser ikke samme mat. De hører ikke på samme musikk og de bruker ikke samme klær. De har ikke samme hjemland og mammaen hans er ikke lik mammaen din. Og det er i dette tilfellet at troen svekkes og kulturen tar over. En redsel for å tilpasse seg andre som ikke er helt like ”oss” og en redsel for å ønske noen med litt annerledes bakgrunn velkommen til familien.

For vi er så like, men de ønsker ikke å innse det. Du og jeg, hånd i hånd, samme tro, samme bånd. Samme oppvekst, samme Oslo. De likhetene vi begge bærer ønsker de ikke se. Kjærligheten vi begge føler nekter de å se og det religionen deres sier, har de glemt. Kun på grunn av våres to forskjellige bakgrunner. Våres to forskjellige hjem.

Vi passer ikke sammen, du og jeg. For du er ikke en av ”oss” og jeg er ikke en av ”dere”.

Så de slår opp og finner heller noen fra samme kultur. For det er den riktige og trygge veien og kjærligheten er ikke nok og det er heller ikke troen.

Dette er hvordan noe så vakkert som kultur, kan bli det jævligste for mange gutter og jenter i landet. Jeg nekter å tro på at det skal ende slik for mange. Jeg nekter å tro på at folk skal gi opp så lett, for ekte kjærlighet er verdt å krige for, selv om denne krigen skal være mot familien din. Jeg nekter å tro på at de ulikhetene vi har skal være negativt for oss. For ingenting er vakrere enn å lære av hverandre, påvirke hverandre og utfylle hverandre med de fargerike verdiene vi begge bærer på.

Jeg nekter å tro på at en person som er litt ulik meg, vil skape problemer for meg og mine. Jeg nekter å tro på at en blanding av to kulturer ikke vil skape en fryd. Jeg nekter å tro på at det er kulturen som skal skille oss. At vi fortsatt lever i en verden hvor vi kategoriserer hverandre. En verden hvor mennesker går i flokk. En verden hvor vi fortsatt setter et stort skille mellom meg og deg. Jeg nekter å tro på at man skal gi opp så lett, så please ikke gjør det.

Liker

Kommentarer

Teresa
Teresa,
Veldig godt og reflektert skrevet, Anna. Oslo, Norge, Europa og verden trenger slike tøffe og ærlige jenter som deg som skriker ut. Lenge leve kjærligheten. ❤
annarasmia
annarasmia,
Tusen takk, dere ❤️
nouw.com/annarasmia
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229

INSTAGRAM: @annarasmiaa

Instagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaa