DANSELEKEN.

Og plutselig sa det stop.
Hele verden sa stop.
Som om vi alle lekte danseleken og noen trakk på pauseknappen alt for raskt.

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg tenkt at dette kunne skje - at hele verden plutselig, og i løpet av noen få uker, kunne være i samme posisjon, uavhengig av makt, olje, status og penger. Aldri hadde jeg tenkt at jeg ville være vitne til at noe så lite, men samtidig så farlig ville tvinge seg gjennom grenser og ikke kunne skille mellom fattig eller rik, mektig eller umektig, stor eller liten.

Det er som om verden skrek stop - for det måtte en krise til, før vi valgte å se opp.

Det måtte en pandemi til før vi så alvoret og før vi skjønte hvor små vi faktisk er i forhold til alt annet som binder oss sammen i dette universet.

Mennesker har blitt alt for ville, og enten om du tror på Gud eller universet, så er det som om noen har bedt oss ta det rolig og se sannheten, imens vi bare har gått rundt i sirkler og ikke valgt å lytte de siste årene. Det er som om vi nektet å se de små tegnene på veien og det måtte et stort skrik til før vi så opp fra vår grådighet, egoisme, utakknemlighet og uvitenhet. Det måtte et stort skrik til før vi så alvoret og «prøvde» å ta tak i situasjonen.

Jeg har tenkt mye på det som har skjedd og i flere uker nå - snart måneder om jeg skal være mer presis - og aldri har tankene spist meg opp mer enn nå, aldri har angsten vært så stor som nå og aldri har usikkerheten vært så mektig som den er nå. Jeg vet at jeg ikke er alene når det kommer til dette, og jeg vet ikke om det gjør meg mer rolig eller urolig at jeg ikke er alene. Jeg vet ikke om jeg liker at jeg er avhengig av at alle i hele verden skal gjøre som akkurat meg - for å kunne lykkes, for den tanken skremmer meg veldig.

Til tross for alle mørke tanker, har jeg lenge prøvd å se meningen bak det hele og selvfølgelig på en positiv måte, for jeg tror på at det er en mening bak alt som skjer med oss og jeg tror dette er en stor lærepenge for oss alle.
Dette er en felles husarrest som vi kan takke vår grådighet, egoisme, utakknemlighet og uvitenhet for.

For vi har kommet til et punkt hvor vi tar ting alt for gitt og ikke minst som en selvfølge - jeg snakker for meg selv først og fremst.

Taket over mitt hode er en selvfølge, maten på bordet mitt er en selvfølge, kaffen om morgenen er en selvfølge, penger inn på konto hver måned er en selvfølge - alt har blitt en selvfølge, imens takknemlighet skyves langt under teppet - som en skam for å være takknemlig for en «grunnleggende nødvendighet». Tenk at vi har kommet til det punktet av såkalt grådighet? Det er ikke rart verden skriker og ber oss om å se opp .

På noen få sekunder ble en selvfølge gjort om til en usikkerhet - for tenk at noe så lite som en dorull som du aldri trodde du skulle bry deg om, ble din største frykt for å mangle - latterlig eller hva? Tenk at klemmen du ikke holdt lenge nok sist du ga den, skulle være noe du savnet mer enn aldri før? Tenk at den friske luften aldri fristet mer enn nå?
For de sier at du ikke helt vet hva du har før du mister det, og jeg er redd vi ikke har innsett dette før nå.

Det måtte altså en krise til, før vi begynte å tenke.
Det måtte en krise til før vi innså.
Det måtte en krise til før vi satte igang håp igjen.

Håpet for å dra tilbake til et liv og en hverdag som vi en gang tok for gitt.

Kan du snart slå på musikken igjen?
jeg har aldri savnet å danse, like mye som nå og jeg lover deg at jeg skal sette pris på hver eneste tone som treffer min sjel.

men hver lek har sine regler,
og det gjelder danseleken også.

Anna

Liker

Kommentarer

Aaron
Aaron,
It's very well-written and beautiful Anna <3 Sure, music helps me through every crisis, especially this one. https://www.youtube.com/watch?v=Bv6nDDdHp4c
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229

LATEST

INSTAGRAM: @annarasmiaa

Instagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaaInstagram annarasmiaa