INGEN RASISTER I VÅRE GATER!

BLEKK - GJESTEINNLEGG.


NAVN: YASMIN ELMOUSAOUI

DATO: 5.JUNI 2020

STED: OSLO, NORWAY

BILDE: @yasmin.el.m - "ʙʀᴏᴛʜᴇʀs & sɪsᴛᴇʀs, ᴅᴏ ɴᴏᴛ ᴀɢɢʀᴇɪᴠᴇ ʏᴏᴜʀ sɪʙʟɪɴɢs"

Styrken jeg fikk inn i meg i går var sinnssyk og den vil vokse mer og mer. Den vil uttrykke stemmen høyere og høyere.


Da jeg i dag våknet med en sår stemme og støle muskler over hele kroppen, tenkte jeg at dette er en økt jeg villig til å gjenta hundre ganger, TIL endring er satt!


I går gikk jeg min første demonstrasjon, hvor jeg kjempet så godt jeg bare kunne. Jeg sto og hylte når det ble stille, jeg var med på å lede og støtte folk til å skrike høyt hele veien ned til stortinget. Noen ganger ble jeg sliten, andpusten og sår, men så snart jeg snudde meg og så den store mengden med mennesker rundt meg hørte jeg min indre stemme si «SKRIK det går bra, kroppen din er her for deg. Folk som George Floyd kriger for å holde seg i livet, de kriger for håp om en god fremtid, de kjemper for å kunne leve et vanlig liv, for å skygge over deres barn og sikre en fremtid for deres barn. Hjertene deres skriker hverdag. Tankene deres skriker hverdag. Stemmene deres skriker hverdag. I frykt. Så skrik så høyt du bare kan»!


Når mine armer ble slitne, sa en indre stemme «løft den plakaten høyere og hold ut. Folk som George Floyd løfter armene sine høyt hverdag, ufrivillig. De løfter dem høyt og trygler for å bli forstått, de løfter dem høyt for å forklare at de er uskyldige, de løfter dem høyt for å samarbeide med politiet, de løfter dem høyt for å sikre seg tid, de løfter de armene og kjemper for deres liv, de løfter de armene for OG SÅ bli skutt til døden. Så faen, LØFT DEN PLAKATEN! LØFT DEN HØYT!»


Når mine tanker fryktet politiet, så senket tankene stemmen da øynene så det norske politiet i motorsykler foran oss, forsikre at veien er fri for trafikk, klare for å kunne marsjeres på i trygghet, uten hindring, uten motstand, «gatene er klare for å høre stemmen deres, INGEN RASISTER I VÅRE GATER!»


Når mine tanker snakket og fryktet at folk ikke ville møte opp, så senket tankene stemmen da øynene så mennesker i alle hudfarger, fra forskjellige etniske bakgrunn, med forskjellige ideologier, ulike stiler, ulike religioner, ulik alder, store og små, alle skrek HØYT! Jeg snudde meg for oppmuntre andre til å skrike høyt og fikk varme blikk tilbake av ukjente mennesker. Mine medborgere, mine kjære og gode brødre og søstre, de så på meg og ga meg et sterkt smil, med masse omtanke! SÅ SKRIK - NO JUSTICE NO PEACE!


I går så jeg Oslo LEVENDE, i går opplevde jeg Oslo KRAFTFULLT, i går følte jeg Oslo PULSERENDE, i går var Oslo i ringen SLÅENDE, i går var Oslo IVRIG for endring, i går var Oslo UFORGLEMMELIG.


I GÅR SA OSLO NEI TIL RASISME. NEI TIL URETTFERDIGHET.

WE CAN’T BREATH!



Yasmin Elmousaoui (21)

  • BLEKK

Liker

Kommentarer

STEMPLA SOM 4.14

BLEKK.

NAVN: ANONYM
STED: OSLO, NORGE
DATO: 12.07.2019

I puberteten, syk, deprimert, angst, spiseforstyrrelser og fanget i et dårlig miljø.

Dette var meg for syv år siden. For syv år siden valgte jeg å søke hjelp for å gjøre en endring i livet mitt. En endring som skulle føre til det bedre og som skulle være positivt for min framtid. Lite visste jeg den gang at dette er noe som skulle backfire’meg så sykt, syv år senere.

Hvordan er jeg den dag i dag? Jo, det skal jeg fortelle deg. Den som sitter bak tastaturet nå er selvsikker, har bein i nesa, har ”stå på”-vilje, er frisk og sunn og er omringet av et godt miljø. Er det ikke denne endringen som var ønsket? Er det ikke denne endringen BUP, DPS og helsevesenet generelt ønsker å skape? Vel, det var det jeg trodde.

Syv år senere søker jeg meg inn på politihøgskolen. Mye penger ble brukt for å forbedre karakterer, ta svømmekurs og oppnå de ulike kravene, men frykten lå der, og magefølelsen var dårlig - for hva om min fortid nå skulle begrense meg? Hva om min fortid nå skulle få ødelegge ønsket mitt for framtiden? Nære venner og familie prøvde å overbevise meg om det motsatte, for hva har egentlig fortiden å si når jeg nå er et helt annet individ. For det var det de skulle gjøre i søknadsprosessen – vurdere enkeltindividet. Svømmeferdighetene ble nådd, snittet ble mer enn bra nok og de resterende fysiske og medisinske kravene? Vel, de var også nådd. Håpet økte, fram til mailen dukket opp i innboksen min. ”Avslag – medisinsk” sto det. Forklaringen: Du tilfredsstiller ikke følgende krav:


4.14 Psykisk lidelse og sosial tilpasning
"Sykehistorie med annen psykisk lidelse som f.eks. angstlidelse, depressiv lidelse eller spiseforstyrrelse er diskvalifiserende for opptak dersom det vurderes å kunne medføre betydningsfull forhøyet sårbarhet, og/eller at utdanningen ikke kan gjennomføres på en fullverdig måte.”


Der kom den. Backfired. Kjenner jeg meg selv igjen i forklaringen? Absolutt ikke. Hva skjedde med å vurdere enkeltindividet? Det nåværende individet. Hvilken rett har dette mennesket og dette systemet til å fortelle meg at jeg ikke vil kunne gjennomføre en ønsket utdanning på en fullverdig måte, uten en gang å ha hilst på meg? Hvorfor skal noen papirer som ble skrevet ned for syv år siden, få definere hvem jeg er i dag og hva jeg er i stand til å gjøre og ikke?

Jeg vet ikke om jeg skal være lei meg, sint, frustrert eller irritert - for er det noe som ikke er gjennomført på en fullverdig måte, er det denne avgjørelsen som er tatt på bakgrunn av en fortid som ikke lenger eksisterer. Det som gjør meg sint, er ikke kun avslaget, men hvordan vi mennesker generelt dømmer andre basert på deres fortid. For hvem er vi til å dømme? Og hvem er vi til å dømme noe eller noen som ikke lenger eksisterer? Noe som ikke lenger er realiteten? Hvordan kan vi forvente et bedre samfunn når vi ikke klarer å gi medmennesker en sjanse til å starte på nytt, til å forbedre seg og skape seg den framtiden og det livet de ønsker – enten det er en venn, et ønske om å studere på PHS eller mennesker som har sonet? Er vi virkelig så bitre og så dømmende? For jeg skal love deg, hvis jeg bare hadde fått sjansen så hadde jeg gjennomført utdanningen på PHS på mer enn en fullverdig måte. Den hadde blitt gjennomført med glans, for dette er noe jeg virkelig interesserer meg for og det kan de som kjenner meg, skrive under på, men nei - jeg ble stempla som 4.14 før jeg fikk sjansen.

  • BLEKK

Liker

Kommentarer

BLEKK.

"for i bunn og grunn har vi alle en penn, men kan noen ganger bare mangle litt blekk."

Jeg har alltid stått for at man skal snakke ut om det man synes er feil, det man har på hjertet eller bare det man føler, men det er ikke alltid like enkelt. Etter et samarbeid med NDLA som gikk ut på å engasjere unge mennesker til å skrive mer har jeg selv tenkt mer på hva som faktisk kan stå i veien for mennesker når det kommer til akkurat dette. For vi har alle følelser, tanker, meninger og ikke minst en stemme, men for mange finnes det også konsekvenser av å heve stemmen eller så er det bare helt ute av komfortsonen å skrike ut selv om man innerst inne har et behov for det.

Å skrive er for meg en måte å reparere sjelen min på og hvis det er en ting som hjelper meg med å tenke klarere så er det å få ned et par ord på en blank side. Jeg vet at det er slik for mange av dere også, men vet samtidig at det er flere ting som kan stå i veien før man bestemmer seg for å dele sin stemme med resten av verden.

Jeg lagde meg en blogg for å gjøre denne prosessen enklere for min del og ikke minst for å ikke lenger være avhengig for at store mediekilder måtte «godkjenne» min tekst før den eventuelt ble publisert. Jeg lagde meg denne bloggen for å selv bestemme over publiserknappen og for å si ting når jeg følte for det på akkurat det tidspunktet jeg ønsket - og fra og med idag vil jeg dele denne muligheten med dere. Jeg er ingen stor blogger, men jeg har noen lesere som jeg er veldig takknemlig over og det i seg selv er mer enn nok for meg. Hvis du har lest bloggen min lenge vet du at det ligger mye mer bak denne plattformen enn kun mote og glitter og nå vil jeg styrke dette enda mer.

Jeg vil dele denne plattformen med flere for å gi deg en høyere stemme hvis du en gang skulle trenge det. Noen ganger er det bare nok å bli hørt, uavhengig av om folk vet hvem du er eller ikke - for i bunn og grunn har vi alle en penn, men mangler bare litt blekk.

BLEKK vil være en side på bloggen min som er åpen for alle, uavhengig av om folk sender inn noe eller ikke. Her vil jeg gi deg muligheten til å sende meg dine tekster, meninger, følelser og tanker rundt ulike emner slik at jeg videre kan legge det ut. Du velger selv om det skal være anonymt eller ikke og det er kun din penn som begrenser deg - ingen andre.

Lange tekster, korte tekster, seriøse tekster, mindre seriøse tekster, kjærlighet, religion, politikk og samfunn. BLEKK har ingen kategori.

Hvis du vil at jeg skal publisere en tekst kan du sende meg den til: annarasmia@hotmail.com

Nå vil jeg endelig dele mitt blekk med dere og jeg håper du har pennen din klar - for jeg er så klar for å lytte og ikke minst lære mer.

x, Anna .

  • BLEKK

Liker

Kommentarer