Aldri tom for blekk.

Jeg har aldri stirret så lenge på "publiser" knappen før jeg valgte å trykke på den og poste innlegget om kjærlighet og kulturforskjeller med dere.

Før jeg rett og slett valgte å dele noen så dype tanker og ikke minst følelser. Jeg var så usikker. Ikke usikker på hva jeg hadde skrevet, langt ifra. For dette var rene tanker. Ikke noe jeg pyntet eller diktet opp. Dette er realiteten for mange.

Det jeg var usikker på var om jeg bør uttrykke meg på den måten og ikke minst åpne meg så mye for verden. Usikker på om jeg skulle poste dette på en blogg som hovedsakelig handler om "mote".

Usikkerheten holdt på å kategorisere meg. Jeg holdt på å kategorisere meg selv. Sette bånd rundt min egen munn og kaste vekk det pennen min hadde skrevet ned. Holdt på å ti stille om hva jeg egentlig ville si fordi jeg holdt på å bry meg om hva andre skulle tenke. For selv om jeg er en jente som er ærlig og som alltid står for det hun mener, var det noe med å dele dette som skremte meg og jeg vet faktisk ikke hva det var.

Uansett hvor stor usikkerheten var, klarte den ikke å stoppe meg. De av dere som leste mitt første innlegg på denne bloggen vet hva jeg skrev. Jeg skulle være åpen og jeg skulle være ærlig med meg selv og med de som ønsket å følge meg på min lille reise. Jeg valgte å holde på det jeg sa. Valgte å støtte "00:00, hva gjør jeg nå?" jenta. For dette er en realitet som hele tiden skjules bak fire vegger. En realitet få velger å snakke om og som jeg bestemte meg for å skrike ut om. Det er nesten et tabu tema. For du skal ikke gå imot din egen familie, det er det du har lært. Det har nesten ikke blitt vits i å snakke om en gang fordi "det bare er sånn". Det er et tema som sakte men sikkert viskes ut, selv om det fortsatt er der mellom disse fire veggene og som arr i mange menneskers hjerter.

Jeg var klar for all type respons og jeg må si at jeg ble så overrasket. Jeg forventet litt positiv tilbakemelding, men mer slakt. Mer kritikk, men heller fikk jeg meldinger over at folk satt med tårer i øynene imens de leste innlegget. Folk har delt det på så mange ulike plattformer og iPhonen min har ikke sluttet å plinge etter at jeg la ut innlegget. Jeg får meldinger hvor folk takker meg for å ha delt dette, meldinger hvor folk synes det er rart at et innlegg kan være så trist, men samtidig vakkert. Meldinger hvor folk sier at de aldri har tenkt på dette før og at jeg setter de i tenkeboksen. For selv om jeg visste at mange gikk gjennom dette var det blanda følelser å se at så mange kjente seg igjen blant mine ord og jeg er så glad for at vi på den måten kan vise hverandre at vi ikke er alene om dette og at vi ikke minst kan gjøre en forskjell ved å bryte med det tradisjonelle. Enten om vi er i en slik situasjon nå eller har en redsel om å komme i en senere.

Enda mer overrasket ble jeg når jeg fant ut at Aftenposten ønsket å dele innlegget mitt. Man vet egentlig ikke helt hvordan man skal reagere i slike tilfeller, men jeg er så glad for at et så viktig tema som dette spres videre av en så stor kilde. For hvis vi ikke kan krige for vår egen ekte kjærlighet så kan vi ikke krige for andre ting som ellers plager oss i livet. Jeg vil egentlig bare si tusen takk til den utrolig gode responsen jeg har fått fra både venner, familie, lesere og ikke minst til Aftenposten som ser viktigheten i et slikt tema som dette.

FOR JEG BÆRER PÅ EN PENN SOM ALDRI GÅR TOM FOR BLEKK OG DET KAN INGEN TA FRA MEG. 

-

Dere kan lese innlegget som Aftenposten delte HER.

xx, Anna .

Liker

Kommentarer

IP: 82.99.3.229

INSTAGRAM: @annarasmiaa